Om ganske nøyaktig 28 døgn setter denne jenta seg på flyet, headed east, nærmere bestemt til smilenes land: Thailand! Forventingene er både mange og få. Mange på grunn av all verdens lovord om stedet, menneskene og kulturen, få fordi jeg egentlig ikke aner noe som helst om hva jeg kan forvente. Aldri har jeg opplevd noe lignende, og selv om de fantastiske fortellingene om Thailand er utallige, har vi alle forskjellige oppfatninger av verden.
Selv er jeg langt i fra følelses- og tåreløs, jeg har ved flere anledninger tatt meg selv i å bli gråtkvalt ved synet av diverse "gode" reklamer, fantastiske sanger og andres mestring, lykke- og ulykke.
Det jeg tenker mest på nå om dagen er hvordan jeg kommer til å reagere ved synet av barna i barnehagen som Gunn og jeg skal jobbe i. Hvilken oppvekst har man hatt som barn av slummen? Med motorveien over hodet og bakgater som lekeplass? Jeg gjør et forsøk på å forberede meg på det verste, men igjen, hvilken rett har jeg til å felle en eneste tåre, når de ikke gjør det?
Heldigvis gjør de ansatte og frivillige på Lovsangshjemmet en fantastisk jobb, og fokuset bør vel snarere legges dit.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar